Historien om Osrælg

Dette innlegget er dedikert til Jack Diamond, en bra kar som ofte var å se i Anders' og min sin hage siste halvdel av 90-tallet. Jeg vil nå ta for meg historien om Osrælg slik jeg husker den, fritt etter hukommelsen. Jeg må ta forbehold om eventuelle små usannheter og fordreining/pynting av fakta, men dette er altså slik jeg husker det foregikk:

Det finnes et Leksikon, eller en Skrift om du vil, som beskriver Osrælg som noe av det styggeste i universet. Dette Leksikon eksisterer i følge mytologien i dag som en utskrift, i arkivet til Kreshnov, en ukjent lokalisasjon på Østlandet. Kanskje har det gått tapt, selv har jeg det iallefall ikke i min besittelse, hverken i digital eller utskreven form.

Men uansett, dette Leksikonet beskriver ikke bare Osrælg. Et helt Univers av ulike skikkelser knyttet sammen med slektskapsbånd beskrives her som del av et enormt, merkelig og snirklete stamtre som strekker seg over hundrevis av år. Her beskrives slektskapsforhold der ens foreldre er søsken, mormor og barnebarn, ja sogar forekommer det at enkelte skikkelser bare har èn forelder. Osrælg er en slik forelder. Han/hun/det kan nemlig få barn med seg selv. Og Osrælg har laget flere barn. Mye av Leksikonet forekommer meg i dag diffust, men jeg tror Osrælg var far og mor til Adolf Hitler og Bambie. Men dette skal dere ta med et par klyper salt, for min hukommelse er sviktende.

Men, la meg ta det fra begynnelsen. Osrælg ble til en ettermiddag mot slutten av det tjuende århundre, i et lite, bedrøvelig, nakent rom på Tolvsrød. Nå skal jeg være ærlig: Ingen i Osrælg-gjengen fant på Osrælg. Ja, jeg vet det er sjokkerende viten. Men det er nå engang slik. Hvem var det da som kom med dette litt søkte navnet?

Jeg tror vi sier at Osrælg ble åpenbart, ikke funnet opp. På den måten reduserer vi betydningen av vedkommende som oppdaget ham (jeg føler at Osrælg er mest mannlig), og opphøyer ham samtidig til en slags Gud. Vi var tre til stede under åpenbaringen. Jeg, Djønial og, la oss kalle ham, ”budbringeren”. Jeg kan si hvem det var først som sist: Christoffer F. Jeg skriver ikke hele etternavnet hans av hensyn til personvernet. Men jeg går ut i fra at du vet hvem han er, Håkon.

Osrælg kom allikevel ikke helt ut av det blå. Jeg hadde selv et ganske velfylt kartotek av ulike fantasiskikkelser og vesener på den tiden, og en av dem var ”Osram”. Denne ettermiddagen i det lille, stusselige rommet på Tolvsrød diskuterte vi, ja, akkurat, Osram. Daniel og Christoffer mente å vite at Osram var et lyspæremerke, nærmere bestemt fra Drammen, og at jeg derfor ikke hadde funnet det opp, men plagiert det. Jeg ble selvsagt sjokkert, først reagerte jeg med fornektelse og sinne, men måtte etter hvert ta det inn over meg: Osram var et fordømt lyspæremerke, og det var ingenting å gjøre med det.

Der satt vi altså og diskuterte høylydt, og begynte etter hvert å komme med alternativer til Osram, som kunne passe til samme skikkelse, men som altså ikke var identisk med lyspæremerket. Jeg kan tenke meg at vi satt der og tenkte så det knakte, og innimellom kom med forslag som ”Osbjorg”, ”Røsram”, ”Råprom”, ”Osrifs” osv. Og plutselig lød det fra Christoffers munn: ”OSRÆLG!”. Vi andre satt som lammet. Det var genialt! Osrælg. Helt fantastisk. Også at det skulle komme ut av munnen på denne Christoffer F, en mann som i aller høyeste grad har oppholdt seg i periferien av Osrælg-gjengen fra den først tok form de første årene i det nye millennium, til dagens sjeldne treff. Ja, selv har jeg ikke snakket med vedkommende på mange år. Det var i det hele tatt uheldig.

For å dekke over Osrælgs opprinnelse (eller åpenbaring) ble denne episoden lagt lokk over. Den ble rett og slett aldri nevnt. Mange i Osrælg-gjengen trodde nok at det var meg, Crøll Fræg, som hadde kommet med ham, slik jeg hadde kommet med Møre-Lare, Gruls, Åttas, Bombadilla, Øienstilk og Tordivlia med fler. Men Osrælg, selve hovedguden, ham alle samlet seg om, var altså ikke mitt verk, det kom fra annet hold. Kanskje var det skjebne at den viktigste av dem alle kom til oss fra uventet hold, fra nær sagt en annen planet? I dag synes jeg det er besnærende å tenke på Osrælgs opprinnelse som noe mystisk og uforklarlig.

Som jeg nevnte, dannet det seg en krets av unge menn med en felles absurd humor da vi begynte på ungdomsskolen. Vi var ofte å se i den søndre stikkgangen i vestenden av Aulauen, i første etasje. Der snakket vi om alt mellom himmel og jord, og mest av alt fjaset vi. Vi fjaset hvert eneste friminutt. Som den småborgerlige, danskættede spjælingen jeg var, hadde jeg rare, ofte uidentifiserbare pålegg på skolematen. Fragmenter fra dette pålegget ble møysommelig lagt høyt oppe på en spesiell vinduskarm i denne gangen. Blant andre hobbyer kan det nevnes at resten av gjengen ofte dro meg ut i aulaen mens de kilte meg så jeg vred meg, og var til spott og spe for alle som oppholdt seg i nærheten. I slike tilfeller ropte jeg alltid ”rektor kommer!”, men det varte ikke lenge før dette virkemiddelet i stedet for å roe gemyttene tjente til å eskalere kilingen og slepingen.

Som regel var dette en sanksjon jeg mottok for notorisk irriterende oppførsel mot de andre, hvor jeg lovet å ”aldri gjøre det igjen”, hvorpå jeg fortsatte helt til mine kjære kamerater så seg nødt til å gi meg en lærepenge. Å la seg beskue på den måten forekom meg alltid like flaut, og jeg lot mine venner i fred inntil neste friminutt.

Slik gikk dagene de første årene i Osrælg-gjengens historie. Sentrale skikkelser i denne tiden var Anders, Kristian K, Kristian J, Daniel og jeg. Vi var den harde kjerne. Man kan si at gjengen vår hadde andre ”vennskapsgjenger”. En av disse hadde et eget oppholdssted, og de var litt tøffere enn oss, for de stod som regel utendørs. Rett utenfor lærerkontorene oppholdt disse seg. Kontakten mellom vår gjeng og deres ble hyppigere etter hvert som ungdomsskoletiden gikk mot slutten. Og hvem var de? Thomas, Håkon, Axel og Stig Robert er deres navn.

Osrælg som uttrykk ble vel strengt talt ikke brukt som betegnelse for gjengen vår i denne tiden. Det var nok jeg og Kristian som var mest opptatt av ham. Blant annet var det i dette tidsrommet Det Store Leksikon ble til. Over 40 skikkelser, med Osrælg som en av de sentrale, ble beskrevet og illustrert. Her får man også vite hvem som er stamfaren til alle i leksikonet. Hans navn er Grims Gramsgrums, og hans foreldre var to helt vanlige mennesker, med helt vanlige navn (Hans og Lise?). Men de kalte ham Grims Gramsgrums fordi han var så utrolig stygg, og forlot ham i en eller annen jungel i Asia som barn, fordi de skammet seg over ham. På grunn av de enorme følelsene som blusset opp i Grims da han oppdaget foreldrenes svik, blir han sendt hundrevis av år tilbake i tid. Han lever uhorvelig lenge, og får fem (?) barn, som hver for seg danner sin arvelinje med merksnodige, underlige figurer, blant annet Osrælg.

Hvordan blir Osrælg beskrevet i Leksikonet? For det første er han forferdelig stygg. Dette er først og fremst fordi han har tatt så mange skjønnhetsoperasjoner (jeg tror det var snakk om flere millioner). Alle operasjonene har ødelagt kroppen og ansiktet hans. I tillegg har han hatt omtrent alle kjønnssykdommer det er mulig å få (hvordan han har fått dem er et mysterium, da han etter hva vi vet kun har hatt seksuell omgang med seg selv). Osrælg er som nevnt hermafroditt, og har fått flere barn med seg selv. Ansiktsfargen hans er lilla. Etter hva jeg vet er han en ensom ulv, med få andre rundt seg, og liten kontakt med familien. Han har lite integritet i omgang med andre mennesker, og er tilsynelatende ganske uintelligent. Kanskje er han også det.

Beskrivelsen av Osrælg i Leksikonet er en god pekepinn på hva slags humor som var dominerende i gjengen vår på denne tiden. Vi var på mange måter barnslige, men jeg tror allikevel vi lå et skritt foran mange av våre medelever når det gjaldt faglig modenhet og samfunnskunnskap. Uansett delte vi en interesse for det absurde, og kunne ha lange, meningsløse diskusjoner om - ja hva diskuterte vi egentlig? Det er vanskelig for meg å gjengi diskusjoner fra denne tiden, men stikkordet her er: Fantasi. Ofte gikk det nærmest sport i å finne på de mest fantasifulle og absurde sammenhenger i omgivelsene rundt oss. Vi kunne vri oss i latter av hverandres fantastiske påfunn og selv hive oss på med enda artigere og mer ymsete tilføyelser. Det var en fin tid.

Da denne historien hovedsakelig dreier seg om Osrælg, kan jeg ikke la være å nevne Kristians og mitt lille ”stunt”, hvis man kan kalle det det. Kristian hadde dilla på ordet ”Fisk” i denne perioden, og ”Osrælg” som begrep var allerede ganske populært i vårt vokabular. Vi hadde også begynt å se på alle disse skikkelsene som en slags religion, og ville spre Osrælgs navn. Derfor laget vi mange tettskrevne sider med ordene ”Osrælg” og ”Fisk” på dataen, og skrev dem ut i en del eksemplarer. Så klippet vi opp sidene i strimler, og delte dem igjen, slik at vi endte opp med tusenvis av bitte små lapper, hver av dem med ett ord i skriftstørrelse 8 på den ene siden. Disse Osrælg –og Fiskelappene tok vi så med oss på skolen.

Denne dagen var det idrettsdag i Slagenhallen. Vi hadde planlagt å spre disse lappene jevnt over hele hallen, og håpet at dette ville skape forundring og nysgjerrighet. ”Osrælg!?, hva er det???”, var reaksjonene vi håpet på å få. Kanskje ville det hele utvikle seg til å bli et stort samtaletema på skolen? Selvsagt ville vi ikke røpe at det var oss. Men da vi hadde fordelt nesten alle lappene rundt i Slagenhallen, ble jeg nervøs. Jeg var livredd for at Rektor eller noen av lærerne skulle oppdage at det var oss, det var tross alt noen som visste om Osrælg fra før, og kanskje kunne sladre, og at det ville få konsekvenser for ordenskarakterene mine – kanskje kunne jeg til og med få brev med hjem! Jeg ble mer og mer redd, og da jeg så alle de hvite strimlene som lå som snøfnugg rundt på tribuner og baner, fikk jeg kalde føtter. ”Kristian!” sa jeg skjelvende. ”- Vi må sope det sammen igjen!”. Men Kristian utviste en stoisk ro. ”Hvorfor det?” sa han, og så tilfreds på lappene overalt rundt oss. Selv skottet jeg opp på tribunen, og så forskremt og skjelvende på at en gutt tok opp en lapp, studerte den, og viste den til kompisen sin før han slapp den ned igjen.

Jeg hadde virkelig fått skrekken. Kristian gikk etter hvert motvillig med på at vi sopte sammen flesteparten av lappene, i alle fall de i garderobene, og kastet dem i nærmeste søppelkasse. Vi hørte ingenting om lappene siden, verken fra Rektor, lærere, eller elever.

Ettersom årene gikk vokste gjengen vår. Først og fremst ble Thomas og Håkon hyppigere og hyppigere å se i garasjen min (hvor vi har et naturlig samlingssted i form av en TV-stue i andreetasjen). Men dette kan jeg fortelle videre om en annen dag, denne historien ble sørenmeg lengre enn jeg trodde.