Historien om Osrælg

Dette innlegget er dedikert til Jack Diamond, en bra kar som ofte var å se i Anders' og min sin hage siste halvdel av 90-tallet. Jeg vil nå ta for meg historien om Osrælg slik jeg husker den, fritt etter hukommelsen. Jeg må ta forbehold om eventuelle små usannheter og fordreining/pynting av fakta, men dette er altså slik jeg husker det foregikk:

Det finnes et Leksikon, eller en Skrift om du vil, som beskriver Osrælg som noe av det styggeste i universet. Dette Leksikon eksisterer i følge mytologien i dag som en utskrift, i arkivet til Kreshnov, en ukjent lokalisasjon på Østlandet. Kanskje har det gått tapt, selv har jeg det iallefall ikke i min besittelse, hverken i digital eller utskreven form.

Men uansett, dette Leksikonet beskriver ikke bare Osrælg. Et helt Univers av ulike skikkelser knyttet sammen med slektskapsbånd beskrives her som del av et enormt, merkelig og snirklete stamtre som strekker seg over hundrevis av år. Her beskrives slektskapsforhold der ens foreldre er søsken, mormor og barnebarn, ja sogar forekommer det at enkelte skikkelser bare har èn forelder. Osrælg er en slik forelder. Han/hun/det kan nemlig få barn med seg selv. Og Osrælg har laget flere barn. Mye av Leksikonet forekommer meg i dag diffust, men jeg tror Osrælg var far og mor til Adolf Hitler og Bambie. Men dette skal dere ta med et par klyper salt, for min hukommelse er sviktende.

Men, la meg ta det fra begynnelsen. Osrælg ble til en ettermiddag mot slutten av det tjuende århundre, i et lite, bedrøvelig, nakent rom på Tolvsrød. Nå skal jeg være ærlig: Ingen i Osrælg-gjengen fant på Osrælg. Ja, jeg vet det er sjokkerende viten. Men det er nå engang slik. Hvem var det da som kom med dette litt søkte navnet?

Jeg tror vi sier at Osrælg ble åpenbart, ikke funnet opp. På den måten reduserer vi betydningen av vedkommende som oppdaget ham (jeg føler at Osrælg er mest mannlig), og opphøyer ham samtidig til en slags Gud. Vi var tre til stede under åpenbaringen. Jeg, Djønial og, la oss kalle ham, ”budbringeren”. Jeg kan si hvem det var først som sist: Christoffer F. Jeg skriver ikke hele etternavnet hans av hensyn til personvernet. Men jeg går ut i fra at du vet hvem han er, Håkon.

Osrælg kom allikevel ikke helt ut av det blå. Jeg hadde selv et ganske velfylt kartotek av ulike fantasiskikkelser og vesener på den tiden, og en av dem var ”Osram”. Denne ettermiddagen i det lille, stusselige rommet på Tolvsrød diskuterte vi, ja, akkurat, Osram. Daniel og Christoffer mente å vite at Osram var et lyspæremerke, nærmere bestemt fra Drammen, og at jeg derfor ikke hadde funnet det opp, men plagiert det. Jeg ble selvsagt sjokkert, først reagerte jeg med fornektelse og sinne, men måtte etter hvert ta det inn over meg: Osram var et fordømt lyspæremerke, og det var ingenting å gjøre med det.

Der satt vi altså og diskuterte høylydt, og begynte etter hvert å komme med alternativer til Osram, som kunne passe til samme skikkelse, men som altså ikke var identisk med lyspæremerket. Jeg kan tenke meg at vi satt der og tenkte så det knakte, og innimellom kom med forslag som ”Osbjorg”, ”Røsram”, ”Råprom”, ”Osrifs” osv. Og plutselig lød det fra Christoffers munn: ”OSRÆLG!”. Vi andre satt som lammet. Det var genialt! Osrælg. Helt fantastisk. Også at det skulle komme ut av munnen på denne Christoffer F, en mann som i aller høyeste grad har oppholdt seg i periferien av Osrælg-gjengen fra den først tok form de første årene i det nye millennium, til dagens sjeldne treff. Ja, selv har jeg ikke snakket med vedkommende på mange år. Det var i det hele tatt uheldig.

For å dekke over Osrælgs opprinnelse (eller åpenbaring) ble denne episoden lagt lokk over. Den ble rett og slett aldri nevnt. Mange i Osrælg-gjengen trodde nok at det var meg, Crøll Fræg, som hadde kommet med ham, slik jeg hadde kommet med Møre-Lare, Gruls, Åttas, Bombadilla, Øienstilk og Tordivlia med fler. Men Osrælg, selve hovedguden, ham alle samlet seg om, var altså ikke mitt verk, det kom fra annet hold. Kanskje var det skjebne at den viktigste av dem alle kom til oss fra uventet hold, fra nær sagt en annen planet? I dag synes jeg det er besnærende å tenke på Osrælgs opprinnelse som noe mystisk og uforklarlig.

Som jeg nevnte, dannet det seg en krets av unge menn med en felles absurd humor da vi begynte på ungdomsskolen. Vi var ofte å se i den søndre stikkgangen i vestenden av Aulauen, i første etasje. Der snakket vi om alt mellom himmel og jord, og mest av alt fjaset vi. Vi fjaset hvert eneste friminutt. Som den småborgerlige, danskættede spjælingen jeg var, hadde jeg rare, ofte uidentifiserbare pålegg på skolematen. Fragmenter fra dette pålegget ble møysommelig lagt høyt oppe på en spesiell vinduskarm i denne gangen. Blant andre hobbyer kan det nevnes at resten av gjengen ofte dro meg ut i aulaen mens de kilte meg så jeg vred meg, og var til spott og spe for alle som oppholdt seg i nærheten. I slike tilfeller ropte jeg alltid ”rektor kommer!”, men det varte ikke lenge før dette virkemiddelet i stedet for å roe gemyttene tjente til å eskalere kilingen og slepingen.

Som regel var dette en sanksjon jeg mottok for notorisk irriterende oppførsel mot de andre, hvor jeg lovet å ”aldri gjøre det igjen”, hvorpå jeg fortsatte helt til mine kjære kamerater så seg nødt til å gi meg en lærepenge. Å la seg beskue på den måten forekom meg alltid like flaut, og jeg lot mine venner i fred inntil neste friminutt.

Slik gikk dagene de første årene i Osrælg-gjengens historie. Sentrale skikkelser i denne tiden var Anders, Kristian K, Kristian J, Daniel og jeg. Vi var den harde kjerne. Man kan si at gjengen vår hadde andre ”vennskapsgjenger”. En av disse hadde et eget oppholdssted, og de var litt tøffere enn oss, for de stod som regel utendørs. Rett utenfor lærerkontorene oppholdt disse seg. Kontakten mellom vår gjeng og deres ble hyppigere etter hvert som ungdomsskoletiden gikk mot slutten. Og hvem var de? Thomas, Håkon, Axel og Stig Robert er deres navn.

Osrælg som uttrykk ble vel strengt talt ikke brukt som betegnelse for gjengen vår i denne tiden. Det var nok jeg og Kristian som var mest opptatt av ham. Blant annet var det i dette tidsrommet Det Store Leksikon ble til. Over 40 skikkelser, med Osrælg som en av de sentrale, ble beskrevet og illustrert. Her får man også vite hvem som er stamfaren til alle i leksikonet. Hans navn er Grims Gramsgrums, og hans foreldre var to helt vanlige mennesker, med helt vanlige navn (Hans og Lise?). Men de kalte ham Grims Gramsgrums fordi han var så utrolig stygg, og forlot ham i en eller annen jungel i Asia som barn, fordi de skammet seg over ham. På grunn av de enorme følelsene som blusset opp i Grims da han oppdaget foreldrenes svik, blir han sendt hundrevis av år tilbake i tid. Han lever uhorvelig lenge, og får fem (?) barn, som hver for seg danner sin arvelinje med merksnodige, underlige figurer, blant annet Osrælg.

Hvordan blir Osrælg beskrevet i Leksikonet? For det første er han forferdelig stygg. Dette er først og fremst fordi han har tatt så mange skjønnhetsoperasjoner (jeg tror det var snakk om flere millioner). Alle operasjonene har ødelagt kroppen og ansiktet hans. I tillegg har han hatt omtrent alle kjønnssykdommer det er mulig å få (hvordan han har fått dem er et mysterium, da han etter hva vi vet kun har hatt seksuell omgang med seg selv). Osrælg er som nevnt hermafroditt, og har fått flere barn med seg selv. Ansiktsfargen hans er lilla. Etter hva jeg vet er han en ensom ulv, med få andre rundt seg, og liten kontakt med familien. Han har lite integritet i omgang med andre mennesker, og er tilsynelatende ganske uintelligent. Kanskje er han også det.

Beskrivelsen av Osrælg i Leksikonet er en god pekepinn på hva slags humor som var dominerende i gjengen vår på denne tiden. Vi var på mange måter barnslige, men jeg tror allikevel vi lå et skritt foran mange av våre medelever når det gjaldt faglig modenhet og samfunnskunnskap. Uansett delte vi en interesse for det absurde, og kunne ha lange, meningsløse diskusjoner om - ja hva diskuterte vi egentlig? Det er vanskelig for meg å gjengi diskusjoner fra denne tiden, men stikkordet her er: Fantasi. Ofte gikk det nærmest sport i å finne på de mest fantasifulle og absurde sammenhenger i omgivelsene rundt oss. Vi kunne vri oss i latter av hverandres fantastiske påfunn og selv hive oss på med enda artigere og mer ymsete tilføyelser. Det var en fin tid.

Da denne historien hovedsakelig dreier seg om Osrælg, kan jeg ikke la være å nevne Kristians og mitt lille ”stunt”, hvis man kan kalle det det. Kristian hadde dilla på ordet ”Fisk” i denne perioden, og ”Osrælg” som begrep var allerede ganske populært i vårt vokabular. Vi hadde også begynt å se på alle disse skikkelsene som en slags religion, og ville spre Osrælgs navn. Derfor laget vi mange tettskrevne sider med ordene ”Osrælg” og ”Fisk” på dataen, og skrev dem ut i en del eksemplarer. Så klippet vi opp sidene i strimler, og delte dem igjen, slik at vi endte opp med tusenvis av bitte små lapper, hver av dem med ett ord i skriftstørrelse 8 på den ene siden. Disse Osrælg –og Fiskelappene tok vi så med oss på skolen.

Denne dagen var det idrettsdag i Slagenhallen. Vi hadde planlagt å spre disse lappene jevnt over hele hallen, og håpet at dette ville skape forundring og nysgjerrighet. ”Osrælg!?, hva er det???”, var reaksjonene vi håpet på å få. Kanskje ville det hele utvikle seg til å bli et stort samtaletema på skolen? Selvsagt ville vi ikke røpe at det var oss. Men da vi hadde fordelt nesten alle lappene rundt i Slagenhallen, ble jeg nervøs. Jeg var livredd for at Rektor eller noen av lærerne skulle oppdage at det var oss, det var tross alt noen som visste om Osrælg fra før, og kanskje kunne sladre, og at det ville få konsekvenser for ordenskarakterene mine – kanskje kunne jeg til og med få brev med hjem! Jeg ble mer og mer redd, og da jeg så alle de hvite strimlene som lå som snøfnugg rundt på tribuner og baner, fikk jeg kalde føtter. ”Kristian!” sa jeg skjelvende. ”- Vi må sope det sammen igjen!”. Men Kristian utviste en stoisk ro. ”Hvorfor det?” sa han, og så tilfreds på lappene overalt rundt oss. Selv skottet jeg opp på tribunen, og så forskremt og skjelvende på at en gutt tok opp en lapp, studerte den, og viste den til kompisen sin før han slapp den ned igjen.

Jeg hadde virkelig fått skrekken. Kristian gikk etter hvert motvillig med på at vi sopte sammen flesteparten av lappene, i alle fall de i garderobene, og kastet dem i nærmeste søppelkasse. Vi hørte ingenting om lappene siden, verken fra Rektor, lærere, eller elever.

Ettersom årene gikk vokste gjengen vår. Først og fremst ble Thomas og Håkon hyppigere og hyppigere å se i garasjen min (hvor vi har et naturlig samlingssted i form av en TV-stue i andreetasjen). Men dette kan jeg fortelle videre om en annen dag, denne historien ble sørenmeg lengre enn jeg trodde.

Wenn man allein am Herbstabend sitzt

Ich freue mich auf den letzten Examen. Oder richtigere gesagt - wenn ich ferdig mit dem Examen bin. In weniger als zwei Wochen werde ich Examen in Deutsch haben. Schriftlich. Aber in nur vier Tage werde ich den "samfunnslæreeksamen" haben. Deshalb sitze ich hier ganz allein. Ich wurde eigentlich zu einem "80-tallsparty" im "Samfundet" eingeladen, aber ich habe mich entschieden, dass ich lieber hier allein sitzen will. Deshalb habe ich über nichts zu klagen. Troztdem klage ich ein bisschen. Nur ein bisschen.

Wir menschen sind Flochtiere. Wir wollen fast immer mit einandern reden, singen, essen, ja, sogar tantzen. Es ist überhaupt nicht natürlich, hier allein zu sitzen, und mit meinem Computer zu spielen, wenn es Freitagabend ist, und alle andere mit einandern, ja, reden, singen, essen..und.eh...vielleicht sogar tantzen? Ich weiss nicht, aber jetzt fiel ich mich so verdammt allein! Aber jetzt klage ich wieder. TUT MIR LEID! Ich liebe diese drei Wörter. Sie sind so einfach, so kümmerlich, so demütig, ja, die ganze Weld ist klar, dich zu verzeihen, wenn du diese kleine Wörter leise und dünn über deine Lippe durfst!

Jetzt bin ich müde. Ich will mich ein Beutel Micropopcorn machen, und dann will ich eine Episode von "Åpen Post" im "NRK nettv" sehen. Und nachdem "Åpen Post" wurde ich im Bett gehen. Diese ist meine Pläne.

Es tut mir leid

Es tut mir leid, dass ich nicht an dieser Blogg mehr geschrieben habe
Es tut mir leid, dass ich nicht einen besseren Mensch bin
Es tut mir leid, dass ich nicht dankbar genug bin
Es tut mir leid, dass ich allein an diesem dunkeln Herbstabend sitze

Aber darum kann ich jetzt überhaupt nicht tun.

Tilfeldigheter

Hva en tilfeldighet? Uten at jeg er noen språkekspert, vil jeg tro ordet skriver seg fra det danske ordet "tilfelde", som på norsk skrives "tilfelle". Altså er en tilfeldighet noe som har hendt, det er tilfelle at en hendelse har foregått. En tilfeldighet kan dermed beskrives som en hendelse plassert i tid og rom.

Til daglig bruker vi ordet "tilfeldighet" om hendelser som skiller seg fra det vi definerer som normalt. Ofte er de ganske oppsiktsvekkende, og vi synes det hele er merkelig og ganske spesielt. Kanskje blir det en god i historie av det hele. Det kan være at to mennesker som kjenner hverandre godt møtes på en helt annen kant av jorden (ved et rent tilfelle, som vi sier), uten at noen av dem visste at den andre befant seg der. Ekstra spesielt blir det hvis de begge oppholdt seg på dette stedet i veldig kort tid, ja kanskje var de bare på gjennomreise, og kanskje var det tusenvis av fremmede mennesker i nærheten på samme tid. Vi synes disse hendelsene er merkelige fordi vi mener det er liten sannsynlighet for at de skal skje.

Jeg synes selv det er oppsiktsvekkende hver gang ting man ikke ville tro skjedde, faktisk skjer. Og det er jo ikke så rart, for ting opptrer jo i et ganske fast mønster, hvordan kunne vi ellers hatt sannsynlighetsregning?

På en viss folkehøgskole er en av linjene dans. Hvert år så lenge man kan huske, har antall elever i denne klassen ligget på rundt 15. Kanskje en eller to flere eller færre noen år, men aldri noe voldsomt avvik. La oss si at det ett år er tre ganger så mange søkere, og klassen plutselig må utvides til 45. Enkelte begynner å snakke om at det muligens har kommet en stor "dansebølge" her til lands, og dans plutselig har blitt voldsomt i vinden. Men året etter har samme klasse bare 13 elever. Folk rister på hodet og forstår ingenting. Hadde det derimot ikke vært et avvik i det hele tatt, og kommet 15 elever i stedet for 45 dette året, ville ingen ha reagert. De har alltid hatt ca. 15 elever, og budsjetter og kalkyler regner med at antallet vil ligge rundt det. Det er vel ikke noe rart i at det hvert år kommer ca 15 elever for å danse på denne folkehøgskolen? Eller er det det? Hvordan vet egentlig de 50 som ett år vurderte å søke, men som droppet det, at de ville "ødelegge" statistikken dersom de søkte, og derfor lot være? Eller hva med de 8 som egentlig ikke hadde planer om å søke, men som søkte på impuls, fordi det bare var 6 som hadde søkt fra før, og de ved å la være å søke ville skape et uhørt stort avvik? Det blir for meg minst like merkelig at klassen har ligget så stabilt rundt 15 i alle år, som at det ett år begynner 45.

På samme måte er det med terninger. Det er 1/6 sannsynlighet for å få terningkast 6. Folk reagerer dersom en terning kastes 1000 ganger uten å slå 6 en eneste gang, fordi det nesten alltid er slik at rundt 167 av kastene blir 6. Samtidig sier man at det er like liten sannsynlighet (1/6) for å få 6 hver eneste gang man kaster, uavhengig hvor mange ganger man har kastet 6 tidligere. Er ikke dette litt selvmotsigende? Selvfølgelig er det det! På den ene siden ser man at kastene danner et mønster, med 1/6 kast per side i terningen. Allikevel påstås det når man kaster for 80. gang uten å ha slått 6, og skal kaste totalt 100 ganger, at man sannsynligvis kommer til å kaste 6 fem ganger før man har nådd kast nr 100. Hva er dette her for noe? Det henger ikke helt på greip, spør du meg. Men, uten at man vet hvorfor, ser ting ut til å henge ganske greit på greip, stort sett. Etter alt å dømme ville man ha kastet 6 langt fler enn fem ganger før man nådde kast nr. 100. Kanskje man hadde kastet 6 de resterende 20 kastene, bare for å jevne ut statistikken?

I såfall hadde det beskrevet den merkelige loven kalt "de store talls lov". Kaster du en terning mange nok ganger, vil nøyaktig 1/6 av kastene bli en sekser. På samme måte ser det meste i tilværelsen ut til å være noenlunde stabilt. Steinene letter ikke plutselig fra bakken og forsvinner fra jordas overflate. Gatene flommer ikke plutselig over av sykler fordi samtlige i Norge (også pendlerne) en dag ville sykle til jobben. Det er ikke slik at butikkene opplever en akutt mangel på agurk fordi samtlige familier her til lands en dag skulle ha kokt laks med poteter og agurksalat til middag. Nei, Frida Guldbraathen tar heller fiskeboller i hvit saus, slik at ikke laksemiddagstatistikken går helt bananas. Og av samme grunn velger en bråte andre husmødre også fiskeboller. Atter andre, som for eksempel Grishilde Grepp-Klomsehn, må ha fårikål til middag, slik at ikke fiskebollestatistikken slår seg vrang, og så videre. Jeg synes det er rart.

I mitt hode dukker det opp noen spørsmål. Hvorfor er tilværelsen slik den er, så stabil, og så preget av faste mønster og regler? Hvordan har den blitt sånn? Er den slik bare for oss, er det VI som former den etter et mønster vi selv har i oss? Og hvordan har vi i såfall fått dette mønsteret i oss? Nei, disse spørsmålene får vi ta for oss en annen gang. Hele greia er og blir for meg et stort mysterium.

Tomrom i språket vårt

Hei igjen. Man har jo disse ordene. "Labanguri" er ett av dem, "Osrælg" et annet. Forskjellige varianter av disse finnes, som "labangurifisert", "osrælgetisk" og så videre. Disse ordene er noen i besittelse av, andre er det ikke. De beriker språket vårt, utvider dets horisonter, ja kanskje tar de oss med til en plass i språket ingen har vært før, en uoppdaget krok som har ligget der i alle tider og ventet på å bli fylt av de vidunderligste formuleringer.

Ordet "ymsete" er et slikt ord. De fleste som har trykket dette ordet til sitt bryst synes det er ganske lett å vite hva som er ymsete og ikke. Er noe over middels ymsete, vil de aller fleste med kjennskap til uttrykket være i stand til å klassifisere det som akkurat det. Men til og med den mest rutinerte brukeren av ordet får store problemer dersom han skal komme opp med et synonym til det. Jeg blir derfor fristet til å tro at dette ordet fyller et tomrom i det norske språk.

Rugekassa

ruger du?
bare et lite spørsmål
sa jeg
og ble rød

ja, jeg ruger.
har gjort det lenge
svarte du
og hvitnet

Thomas

Min kamerat Thomas inspirerte meg til å lage denne bloggen. Jeg synes hans blogg er veldig bra. Den grenser mot det geniale. Noen ganger tråkker den kanskje over grensen også. Jeg tror man kan kalle det kunst. Kanskje bruker jeg for store ord nå, kanskje ikke. Men jeg ble iallefall inspirert, og bruker samme layout som ham. Jeg synes hans layout var best, mest ryddig og litt gammeldags liksom. Dessuten er det så mye positivt knyttet til denne layouten, i og med at Thomas selv bruker den.