Å utlevere seg selv på internett

Mitt første innlegg på denne siden er preget av seriøse og tørre refleksjoner om mitt forhold til blogger. Hvis leseren synes det er kjedelig, ikke fortsett å lese. Men dersom man vrir seg av smertefull kjedsomhet, vil jeg informere om at jeg ikke bryr meg (nevneverdig) om det.

En blogg er en arena for mennesker som ønsker å utlevere seg selv. Det er jeg skeptisk til. Samtidig er det noe forlokkende ved det å kaste sine egne tanker ut i eteren, slik at hvem som helst kan fange dem opp og kanskje kjenne seg igjen i dem. Uansett vil vedkommende vie litt av sin tid til DINE tanker, og oppmerksomhet er noe de aller fleste synes om. Mitt inntrykk er at folk generelt er glad i å fortelle om sitt eget liv, og at de færreste foretrekker å lytte til andres hverdagsberetninger fremfor å legge frem sine egne.

Dermed gir bloggen utløp for denne trangen til å dele sitt eget liv med andre. Kanskje ligger dette naturlig i oss, fordi vi lever i samfunn med andre mennesker, og defineres som den vi er av medmenneskene våre. Å fortelle om seg selv, eller skape noe andre liker, er kanskje ett ledd i jeg`ets trang til å selv forme sin egen person og få kontroll over egen identitet. Man forsøker å skape samsvar mellom den man selv føler man er, og den de rundt mener man er.

Mange vil kanskje si at en blogg er til for blogginnehaverens venner og bekjente, slik at de kan få oppdateringer på vedkommenes liv og levnet. På den måten kan de delta som en passiv tilskuer, uten å være fysisk til stede. Det er selvsagt noe i dette også, men det finnes etter min mening bedre arenaer for denne typen sosialt samkvem på internett. Facebook er en av dem. En blogg er selvsagt dypere og mer utfyllende, men jeg er heller tilhenger av e-mail, msn eller telefon dersom en ønsker mer inngående informasjon om en venns liv. Å vise at man bryr seg, eller å holde direkte kontakt, er en fin ting etter min mening. Et unntak er reiseblogger - der blogginnehaveren er lite tilgjengelig på disse informasjonskanalene. En slik blogg er selvsagt glimrende for venner og bekjente som ønsker å følge innehaverens reise fra dag til dag.

Javel. Jeg selv da? Hva med meg? Dette er ingen reiseblogg, og den er ikke først og fremst til for at venner og bekjente skal holde seg oppdatert på min tilværelse. Den er derimot en egoistisk blogg laget for å tilfredsstille et eget behov for å utlevere egne refleksjoner til andre mennesker. Dette er en lystbetont aktivitet, en aktivitet jeg kommer til å drive med fordi jeg ikke har noe bedre å foreta meg, ikke noe jeg gjør fordi andre skal more seg (dersom de morer seg er dette selvsagt fint, men det er snarere en bonus enn et mål). Akkurat derfor er mitt første innlegg på bloggen knusktørt og dønn seriøst. Jeg hadde lyst til å skrive om dette temaet på en tørr og kjedelig måte, derfor gjorde jeg det. Andre ganger har jeg kanskje lyst til å skrive morsomme, ironiske, rare eller syke innlegg, og da vil jeg gjøre det. Men dette er ikke en slik gang.

Jeg innledet med å uttrykke min skepsis for blogger og det å utlevere seg selv. Jeg er fortsatt skeptisk, og dette vil kanskje legge bånd på meg. Som du sikkert skjønner er dette min første blogg, og jeg trenger litt tid på meg til å komme inn i dette. Kanskje vil jeg ikke tipse for mange om denne bloggen med det første, vi får se.